Sterkere sammen

Vi europeere lever i et skjebnefellesskap. Å samarbeide om løsningene på våre felles problemer er viktigere enn på lenge.

Før jul samlet over 900 grønne politikere fra hele Europa seg i København. Grønne ministere og politikere fra Irland til Montenegro, Finland og Tyskland, Nederland, Frankrike, Litauen, Sverige og Ukraina fortalte om den politiske realiteten i resten av Europa. Befolkninger som må tåle skyhøye strøm- og gassregninger, uten strømstøtte. Voksende høyreekstremisme. Krig og store flyktningstrømmer. Å høre om realitetene i mange Europeiske land minte meg på hvor heldige vi er i Norge, og samtidig hvor avhengig vi er av samhold og et stabilt Europa framover.

Freden og samholdet i Europa er verdt mer enn tusen oljefond

Det siste året har endret Europa mer enn vi kunne forestille oss. Julen 2021 hadde regjeringen kommet med de første tiltakene mot høyere strømpriser. Lite visste vi om at de høye energiprisene var forsmaken på Putins eskalerende energikrig mot Europa, og en del av en opptrapping før den blodige invasjonen av Ukraina. Den 24. februar 2022 står igjen som et av de største vannskillene siden murens fall i Europa, kanskje enda større. Minst 15 millioner ukrainere er nå på flukt, internt i Ukraina eller som flyktninger i andre land i Europa. Vi er vitne til den største folkevandringen i Europa siden andre verdenskrig.

EU har tatt en viktig sikkerhetspolitisk posisjon i Europa og i verden. Det siste året har unionen framstått som mer samlet enn på årevis. Tross sine feil og mangler, har det at vi har hatt et fungerende europeisk organ for samhandling og samarbeid, vist seg avgjørende.

I krisesituasjoner viser diktaturer og autoritære ledere sine svakheter, og demokratier sine styrker. En isolert og stadig mer stormannsgal Putin har fundamentalt feilvurdert Ukraina. I Kina har kommunistpartiet redusert sine ekstreme tiltak mot smittespredning etter demonstrasjoner og økende uro. I USA har Trump for tredje gang bidratt til et nedslående valg for republikanerne, og ikke minst for sine utpekte kandidater. Bolsonaro har tapt valget i Brasil, og i Frankrike har Macron vunnet en solid seier mot høyrenasjonalisten Marine Le Pen.

Kanskje er dette symptomer på en positiv trend som kan styrke seg de kommende årene. De reaksjonære kreftene som først og fremst tilbyr kulturkrig, splitt og hersk og tilbakeskuende løsninger faller igjennom når det er alvor. Eller kanskje vil krisene skape nye, autoritære bevegelser og føre til splittelse både i og mellom land. Det avhenger av de valgene vi selv tar.

Nordmenn flest viser stort hjerterom. Ni av ti nordmenn mener det er riktig at Norge gir bistand til fattige land. Mange har åpnet hjemmene sine og stilt opp som gode naboer for å ta imot de mange tusen ukrainske flyktningene som har kommet til Norge. Det har blitt sendt så mange gaver og hjelpepakker til Ukraina at mottaket i Polen er overfylt. Derfor er det synd at regjeringen, som på grunn av krigspriser på gass har fått enorme uforutsette inntekter, velger å kutte ned «bistandsprosenten», på tross av at økt pengebruk i andre land ikke påvirker norsk inflasjon eller rentenivå. Det er som om vi har blitt så rike at vi ikke har råd til å dele lenger.

Hvilken vei vil vi velge ut av denne krisa? Krigen i Ukraina, og den pågående energikrisa, viser oss at vi er bundet inn i et ubrytelig skjebnefellesskap. Freden og samholdet i Europa er verdt mer enn tusen oljefond. Vår velstand, vår trygghet og vår framtid går gjennom deres velstand og trygghet, og må skapes sammen med dem. Det er blant annet derfor MDG siden i vår har fremmet forslag om å legge de ekstraordinære inntektene Norge får på grunn av høye gasspriser, inn i et solidaritetsfond.

Dessverre knaker det i disse viktige båndene. Statsministeren er en svoren tilhenger av Europeisk samarbeid, men det er ikke hans viktigste samarbeidsparti Senterpartiet, eller hans parlamentariske grunnlag i Stortinget. Også internt i Arbeiderpartiet murrer et oppgjør. Mange mener svaret på utfordringene er å svekke samarbeidet med Europa. Regjeringens planer for en felles industriavtale med EU har også strandet, fordi regjeringen nekter å akseptere at vi må slutte med oljeleting i Arktis. Europa trenger gass på kort sikt, verden trenger å slutte med all fossil energi på lang sikt. Denne enkle sannheten er visst vanskelig å få øye på hvis man først og fremst lytter til oljelobbyen og deres støttespillere.

Norge har full mulighet til å skjerme egen befolkning for ekstreme svingninger i strømprisene uten å skade vårt forhold til Europa. Strømstøtten er et eksempel på det. En «strømbonus» slik MDG og mange økonomer har tatt til orde for, ville vært mer omfordelende og gitt større gevinst for energieffektivisering og strømproduksjon. Uansett er det synd hvis svaret på Europas krise er at Norge vender Europa ryggen.

Vi er ikke bare en bensinstasjon som selger gass oppe ved Nordishavet, vi er et folk og et land som deler de samme drømmene og den samme skjebnen med dette kontinentet. Både Norge og Europa kan komme styrket ut av denne krisa. Det krever solidaritet med Ukraina, men også samarbeid og solidaritet med våre nærmeste naboer.

 Teksten ble først publisert i Dagsavisen.