Globalt stemningsskifte

 Foto: Official portrait // The White House

De reaksjonære, høyreradikale kreftene ser ikke ut til å feste grepet om Europa likevel. 

We are not going back! Da Kamala Harris holdt sin første tale som vordende presidentkandidat i sommer, var det nesten som om slagordet fant seg selv. Folkemengden begynte å rope det tilbake til podiet. Vi skal ikke tilbake - til Trump - eller til en tid med holdninger og regler vi ikke ønsker oss. Jeg tror ikke bare at det var jeg som fikk frysninger. 

Hvem hadde trodd at det ville bli en energisk, sterk, frittalende kvinne med jamaicansk-indisk bakgrunn som skulle redde oss fra Trump? Nå håper store deler av verden på at hun skal innta Det hvite hus i januar. Etter uker med intens diskusjon om Joe Bidens helse, ble hun den store forløsningen. 

2024 er et spesielt år. 49 prosent av verdens befolkning har kunnet avgi en stemme i et valgår - det høyeste antallet noensinne. Det har også vært et år der mange har spådd enda større gjennomslag for reaksjonære og høyreradikale bevegelser. 

I forkant av EU-valget spådde mange at det kom til å bli et brakvalg for ytre høyre. De gjorde det riktignok bra, men ikke så bra som mange fryktet. Sentrum holdt stand. Den 18. juli ble Ursula von der Leyen valgt til sin andre periode som EU-kommisjonens president.

Europa er imidlertid splittet. Mens Miljöpartiet gjorde et kjempebyks i Sverige, ble Nasjonal Samling størst i Frankrike. Det førte til at Frankrikes president Emmanuel Macron skrev ut nyvalg. I to uker holdt vi pusten. Ville dette vågale grepet gi makt til ytre høyre? 

Det skjedde ikke. Marine Le Pens Nasjonal Samling gikk fram, men alliansen av ytre-høyrepartier kom sist av de tre store koalisjonene i fransk politikk. Det var ytre venstre-alliansen som stakk av med flest seter i den franske nasjonalforsamlingen, med Macron sitt “Ensemble”-parti på en andreplass. Det var venstresiden som styrket seg mest. 

Den samme uken var det valg i Storbritannia. Da Labours Keir Starmer inntok Downing Street den 5. juli etter en formidabel valgseier, gjentok han budskapet fra valgkampen: Storbritannia har nå muligheten til å ta “framtiden sin tilbake”, sa han. Han lovet blant annet å gjøre Storbritannia til en energistormakt, uten å lete etter mer olje og gass (merk deg det, Jonas). To av Europas stormakter har avholdt valg i år, og i begge tilfeller vant felleskapsorienterte, liberale partier over nasjonalisme og høyrepopulisme. 

Kanskje fikk vi et forsmak på at vinden var på vei til å snu i det polske valget i fjor høst. Etter åtte år med en regjering som har bygget ned borgernes rettigheter og friheter, og forsøkt å ta kontroll over domstolene og statlig media, gikk det liberale og EU-vennlige opposisjonspartiet av med seieren.

Nå gjenstår det kanskje viktigste valget. Hvis Kamala Harris vinner det amerikanske presidentvalget i høst, vil dette året ende opp med å bli helt annerledes enn mange har spådd - og fryktet. Og kanskje nøkkelen nettopp ligger i budskapet til Harris. 

Det påfallende med ytre høyre, er hvor like nasjonalistisk orienterte partier kan være fra land til land. Hvert av dem påberoper seg å være opptatt av lokale tradisjoner og nasjonal identitet, men allikevel er de veldig like. Det er fordi de deler en oppfattelse av hvilken retning samfunnet skal gå. De vil tilbake, til en idealisert fortid der alt var enklere. I alle fall for noen. 

De reaksjonære kreftene, enten de er i Polen, USA eller Frankrike, samler seg rundt en avvisning av progressive fremskritt de siste tiårene. Likestilling mellom kjønnene og for skeive, kulturelt og etnisk mangfold, fellesskap og samarbeid over landegrensene. De avviser også kunnskap om klima og natur. 

Helt siden Trump gjorde sitt gjennombrudd med slagordet “make America great again”, har refrenget fra ytre høyre vært en variasjon over dette: at nåtiden er uutholdelig, og at den eneste løsningen er å returnere til de “gode gamle dagene”. Uten at noen egentlig kan svare på når USA var “great”. Da kvinner ikke kunne stemme? Da svarte ble diskriminert? Da homofili var ulovlig? Da røyken fra fabrikkpipene la seg over byen? 

Mens reaksjonære alltid drømmer om fortiden, må progressive tilby løsninger og håp for fremtiden. Og det er nettopp håp jeg har følt på denne sommeren. Kanskje vil progressive og liberale krefter vinne fram?

I lang tid har den høyreradikale bølgen virket ustoppelig. Nå kan det i stedet se ut som om feberen er i ferd med å slippe taket. Derfor er Kamalas budskap så sterkt: vi skal ikke tilbake! I stedet skal vi fremover.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 8.8.24