Overskriften på det neste tiåret: Samhold og solidaritet

Vår tid krever mer internasjonalt samarbeid og mer rettferdig fordeling.

Vi lever i en usikker tid. Det er krig i Europa. Mange nordmenn sliter med økende renter, og priser på strøm og mat. Pandemien er fortsatt ikke over. Samtidig skaper klimakrisen enorme katastrofer og ustabilitet.

Europa har vært rammet både av krig og en overhengende trussel fra atomvåpen tidligere. Men krig har blitt erstattet med samarbeid. Murer har blitt erstattet med åpne grenser. Opprustning med nedrustning. Uansett hva slags mareritt Putin prøver å skape med sin krigsmaskin, vil de aldri bli mektigere enn drømmene om frihet, demokrati og fred som vi i Europa kan tilby.

Krisene vi står i kan være en omvei – men også en snarvei – til en bedre verden

Når jeg sitter på Stortinget, spør jeg meg selv: Hvilke valg vil ta oss nærmere fred og rettferdighet, og samtidig sikre livsgrunnlaget vårt?

Fellesnevneren for krisene vi står i er knapphet på ressurser. Og enten det er global oppvarming, svekket matsikkerhet, sosial ulikhet, tap av natur, eller konsekvensene av Putins krigføring, er løsningen mer rettferdig fordeling og mer samarbeid.

Over 400.000 husholdninger i Norge sliter nå økonomisk. Mange må velge mellom grunnleggende behov som tilstrekkelig mat eller oppvarming. Etter over ett år med høye strømpriser, og krav om bedre fordelingspolitikk, er det åpenbart at svarene fra regjeringen ikke monner.

Samtidig som vi fordeler ressursene bedre her hjemme, må vi bidra til det globale fellesskapet. Hvis privilegerte land som Norge velger en navlebeskuende, nasjonalt orientert strategi, blir krisene verden nå opplever uløselige. Derfor har våre holdninger til energikrisen vært:

1. at vi bør dele ut statens økte inntekter fra høye strømpriser flatt til alle, istedenfor å gi mest penger til de som bruker mest strøm og som ofte har mest penger fra før,
2. at vi bør legge opp til mer investeringer i solenergi og havvind, istedenfor i nye olje- og gassinstallasjoner,
3. at det er bra at vi har et energisystem som er tett koblet sammen med det europeiske, og
4. at vi bør dele på de ekstraordinære inntektene fra høye olje- og gasspriser.

Rødt og Frps krav om å alltid prioritere Norges interesser først i strømkrisen, kan kanskje gi kortsiktige gevinster for Norge. Men hvis mange land følger det eksemplet, kollapser grunnlaget for at Europa har nytt 70 år med fred og stabilitet. Det er nøyaktig det Putin vil. Også vi i Norge må ta inn over oss at det er grenser for hvor mange gratispassasjerer Europa og verden tåler.

Ja, kablene betyr at også Norge blir trukket inn i Putins energikrig. Og, ja Norge er nettoeksportør av strøm nå, men samtidig er vi avhengig av import i perioder av året. Vi klarer ikke å løse de krisene vi står i alene. Fremtiden vår er helt prisgitt vår evne til å bygge forpliktende, varige internasjonale relasjoner.

MDG mener at Norge bør sette de ekstraordinære olje- og gassinntektene inn på et solidaritetsfond: til gjenoppbygging av Ukraina, til fornybar energi i Europa, og til å hjelpe verdens fattigste land som rammes dobbelt av krisene.

Behovene der ute i verden er rekordstore. Over 100 millioner mennesker er på flukt. Det er flere enn noensinne. Over 800 millioner mennesker sulter. Verdens fattigste står ovenfor hungersnød, klimaendringer, vanvittige flomkatastrofer, tørke, og økte matvare- og energipriser. Da er det uakseptabelt at regjeringen varsler at de ikke vil møte målet om en prosent av brutto nasjonalinntekt i bistand.

Å klare å dele i vanskelige tider, er lakmustesten vi vil stå overfor i dette tiåret. Krisene vi står i kan være en omvei – men også en snarvei – til en bedre verden. Akkurat nå bør Norge levere den gassen vi kan for å bistå Europa. Vi må samtidig begynne å bruke våre dyrebare hoder, kapital og arealer på fornybar energi.

I statsbudsjettet som legges fram i dag, kan det ikke åpnes for nye oljefelt. Nye felt hjelper ikke Europa i vinter, men gjør klimaproblemene enda større. Mer klimaendringer, gir en mer ustabil og farligere verden som vil ramme de fattigste og mest sårbare hardest, både i Norge og andre land. Forverrer vi klimakrisen, river vi i samme slengen ned alt annet vi forsøker å få til.

De siste årene har investeringene i olje og gass vært det mangedobbelte av investeringene i fastlandsindustrien. Det er hovedårsaken til at det grønne skiftet i Norge går for sakte: De store pengestrømmene og langsiktige investeringene går til det vi trenger mindre av, og ikke til det vi trenger mer av.

Vi som sitter på Stortinget i dag har et tungt ansvar. Som politikere skal vi stå i valgene vi gjør, og de valgene vi ikke gjør, også når det koster noe i form av penger eller kritikk. Samhold og solidaritet må være overskriften på dette tiåret. Er det noe det siste året har vist, så er det at et fredfylt Europa, økonomisk framgang, stabilitet og velferd, ikke kan tas for gitt.

Vår tid krever mer internasjonalt samarbeid og mer rettferdig fordeling. Skal vi lykkes må løsningene på de kortsiktige utfordringene vi står i, ikke forverre de langsiktige krisene, men løse dem ved å kutte utslippene raskt og ta vare på naturen. Det forventer jeg er tydelig i regjeringens statsbudsjett.

Innlegget er basert på Bergs trontale-innlegg tidligere denne uka, og ble publisert i Dagsavisen.