Økosorg i sørlandsidyll

Er det færre strandkrabber enn før? Mens sommeren er på sitt vakreste, føler jeg på en uro.

De siste to ukene har jeg og familien nytt sørlandsidyllen til det fulle. Jeg har løpt opp og ned svabergene fra familiehytta sammen med treåringen. Kjent hvordan alt liksom faller på plass, når jeg småløper opp mot hytta på stien, over steinene som jeg har kjent hele livet. Lært barnet mitt å løpe på de samme stiene. Hvor det er trygt å gå, hvilke steiner som kanskje rugger litt. Funnet kråkesølv i strandkanten. Padlet den eldgamle kanoen over til Tromlingene for å se vikinggravene, høre bjellene fra sauene på sommerbeite og vasse på de langgrunne sandstrendene i det som for noen år siden ble Raet nasjonalpark.

For meg, som for mange av oss er opplevelsene i naturen, en utsikt, et landskap, et tre, ujevnhetene på en sti en kjenner godt, fjellet, havet, skogen, noe av det som gir oss trygghet, glede, en pause fra en stressende hverdag, et fast holdepunkt.

Jeg har vært på hytta på Tromøya om sommeren så lenge jeg kan huske. Sørlandssommer er å sette garn i regnværet, lære å sløye fisken, kjenne igjen torsken på skjegget, grille nyfisket makrell på brygga, å lage manetsuppe i jettegrytene, rydde uendelige mengder med tang og ta oppvasken mens jeg ser ut over Skagerrak.

For mange barn er ikke sørlandssommeren komplett før man har forsøkt lykken med strandkrabbene.

For mange barn er ikke sørlandssommeren komplett før man har forsøkt lykken med strandkrabbene. Det har definitivt vært sommerens favorittaktivitet for vår treåring. Og da jeg en ettermiddag igjen lå langflat på magen, med blikket festet på de beste gjemmestedene i tangen under brygga og fortvilet speidet etter bare én liten krabbe, ble jeg litt i stuss. For er det ikke færre strandkrabber enn før? Pleide vi ikke i barndommen å hente opp minst førti krabber på et blunk, stable dem i høyden før vi velta sinkbaljen og så alle løpe hulter til bulter mot sjøen og friheten - i hvert fall til tyranniet startet igjen neste dag.

Det er sikkert noen fagfolk der ute som ble litt irriterte nå. For hvorfor bruker jeg tiden på å snakke om strandkrabber, når det er så mange andre alvorlige utfordringer i Oslofjorden, og nedover langs sørlandskysten. Hvorfor har jeg ikke nevnt torsken, som mange steder er fredet, fordi vi har fisket for mye. Hvorfor har jeg ikke nevnt at økosystemet i Oslofjorden er i ferd med å kollapse. Trådalgene som tar over. Nitrogenforurensing fra landbruket og urenset avløpsvann, og avrenning fra ekstremnedbør som gjør havet grumsete og truer tareskogene.

For hvorfor bruker jeg tiden på å snakke om strandkrabber, når det er så mange andre alvorlige utfordringer i Oslofjorden, og nedover langs sørlandskysten.

Jeg sendte melding til en biolog-venn som jobber mye langs Oslofjorden og spurte om hun visste noe om strandkrabbenes kår. Også hun hadde stilt seg spørsmålet etter å ha forsøkt å finne strandkrabber med sine skoleklasser. Men heller ikke hun hadde klart å finne troverdige kilder på at det skulle være færre strandkrabber enn før. Et kjapt googlesøk sier tvert imot at strandkrabben regnes som en levedyktig art. Den finnes de fleste steder langs norskekysten og spiser så å si alt fra fisk til brennmaneter. Den har til og med havnet på listen over verdens invaderende arter, fordi den er så tilpasningsdyktig.

Men om strandkrabbene klarer seg, er det mange andre arter det også er færre av. Min mann, som har vokst opp på en øy utenfor Tvedestrand, ser også endringene. Hvorfor piler det ikke en masse små strandflyndrer rundt beina våre når vi vasser på strendene lenger? Hvor er den morsomme havnåla? Og hvor i alle dager er blåskjellene? De har nesten forsvunnet på bare få år. Tenk at man før bare kunne stikke hånda ned i sjøen og få en delikatesse til middag.

Kanskje handler mye av dette om naturlige variasjoner, men det virker utvilsomt som om noe er i ferd med å gå fryktelig galt i havene våre. På én måte er det ikke så utenkelig. Det er lenge siden menneskeheten slutta å tenke på ville dyr som en stabil kilde til mat. Hvor lenge kan vi stole på “ville” fisk, så lenge vi fortsetter å fylle havene med karbon, plast, søppel og forurensing, og så lenge verdens fiskerier fortsetter å drive rovdrift på de siste fiskestammene.

De største klimaendringene skjer i havet. Det er her den største oppvarmingen har skjedd. De høye CO₂-utslippene gjør havet surere, noe som truer skjell og koraller, og som også kan svekke skalldyrene. Kombinasjonen av overfiske, havforsuring og oppvarming er en dødelig cocktail. Det mest skremmende av alt, er kanskje hvor mye vi ikke vet. Hva skjer når tareskogen dør? Vi har altfor lite kunnskap om havene, samtidig som vi gjennomfører et potensielt katastrofalt eksperiment med en av menneskehetens viktigste kilder både til oksygen, karbonlagring og mat.

Ordet økosorg står ennå ikke i ordbøkene, men er noe som flere og flere føler på.

Ordet økosorg står ennå ikke i ordbøkene, men er noe som flere og flere føler på. Vi kan føle sorg når landskapet vi elsket, er sprengt vekk av en ny motorvei. Eller når vi ser stubbene av en skog som er utsatt for flatehogst. Noen forskere omtaler økosorg som en form for kjærlighetssorg. Som med kjærlighetssorg er kanskje det vondeste at naturen går fra å være det som hjelper oss over sorg, til å være det sorgen handler om. Og at vi selv har vært delaktige i å ødelegge det vi elsket. Sorgen henger så unektelig sammen med kjærligheten for livet.

Ifølge WWF har det blitt 68 prosent færre ville dyr på jorda siden 1970. En million arter står i fare for å dø ut. Hvilke av de ville dyrene i havet eller på land har du sett for siste gang? Hvert år endrer naturen rundt oss seg for alltid, og vi mister noe vi tidligere tok for gitt. Den beste måten å bearbeide sorgen på er å erkjenne vår egen rolle og å starte å kjempe for at det skal være plass til flere enn oss mennesker i skogen, på fjellet i lufta og i havet.

Innlegget ble først publisert i Dagsavisen.