Kunsten å leve i brytningstid

Bilde: privat.

‘Vi er flere som opplever at det politiske engasjementet vårt går utover levebrødet.

Dette fortalte en artist meg her om dagen. Hun har som flere andre norske kunstnere engasjert seg tydelig i Israels bestialske overgrep mot sivile på Gazastripen. Nå svikter oppdragene.

Hvis det å engasjere seg for grunnleggende menneskerettigheter og internasjonal rett oppleves som for kontroversielt, står ikke ytringsfriheten så sterkt som vi liker å tro, fortsetter hun bekymret.  

Jeg ble overrasket. De siste ni månedene har kunstnere over hele landet engasjert seg sterkt for befolkningen på Gazastripen. Noen av Norges mest kjente skuespillere og artister har møtt opp på TV, deltatt med appeller på demonstrasjoner, postet til sine tusenvis av følgere i sosiale medier og skrevet under på opprop. Det har vært kunstneropprop og næringslivsopprop for Gaza. 

Det er lenge siden Palestina-saken har engasjert så mange, og lenge siden store deler av samfunnslivet har vist en så kraftfull støtte til en enkelt sak. Det har føltes som en folkebevegelse. 

Kunsten og kunstneres engasjement er og har vært avgjørende for nettopp det opp gjennom historien, enten det handler om å stoppe stormakters overgrep mot sivile, strukturell rasime og undertrykkelse, apartheid eller kolonialisme. Til alle tider har kunstnere spilt en viktig rolle i sosiale bevegelser og samfunnsendringer. Fra antikkens Hellas, til Michelangelo og Leonardo da Vinci som kritiserte samfunnsforhold gjennom sine verk. 

Det som sees på som Picassos mest politiske verk, “Guernica”, ble malt i 1937 under den spanske borgerkrigen. Terrorbombingen av byen “Guernica” forårsaket enorme sivile lidelser. Picasso ville vise sin protest mot Franco og de brutale nasjonalistenes framferd. 

Senere under annen verdenskrig ble bildet et symbol på Hitlers framferd, og under Vietnamkrigen mot amerikansk krigføring. I vår tid er maleriet blitt trukket fram for å beskrive bilder av døde i Kyivs gater. Jevningen av Guernica og angrepene Francos soldater, med støtte fra Hitler og Mussolini, gjennomførte på sivile på flukt, trekker ikke minst tanker til den totale ødeleggelsen som Israel gjennomfører på Gazastripen. 

Etter 22. juli var det Maria Menas versjon av "Mitt lille land” som trøstet meg, når hjertet gang på gang i månedene og årene etterpå føltes som det ville briste av sorg og sinne. Denne julen fant jeg styrke i å lytte til “Happy Xmas (War is Over)” John Lennon og Yoko Onos julesang ble skrevet som en protest mot Vietnamkrigen, men har siden blitt en klassiker som fortsatt er en av de mest spilte julelåtene i verden. «War is over - if you want it» var opprinnelig en massiv plakatkampanje som paret lanserte julen 1969. 

Kunsten har egenverdi, og skal ikke måtte ha et eget formål. Men vi som samfunn trenger kunsten. Kunst gir oss et pusterom fra hverdagslivet, det hjelper oss å sette ord på alt fra traumatiserende enkelthendelser, til helt vanlige, men ofte vanskelige universelle følelser. 

Kunstnere kan nå vanvittig mye lengre med sitt budskap enn de fleste politikere og er en helt nødvendig del av samfunnsdebatten. 

Verden i dag står i store utfordringer. Autoritære ledere er på frammarsj. Det er flere voldelige konflikter enn siden 2. verdenskrig. Rekordmange er på flukt. Israels totale ringeakt for internasjonal lov og rett i sin krigføring på Gazastripen, med USAs velsignelse, aktualiserer spørsmålet som mange ikke-vestlige land har stilt i årevis om hvem menneskerettighetene og internasjonale rettsprinsipper egentlig gjelder for. Det styrker Putin, Kina og autoritære ledere som har anklaget vesten for dette i åresvis.

Vi kan ikke være stille når internasjonale rettsprinsipper, grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske verdier står på spill. Samtidig føler mange at de ikke kan delta fullt ut i den demokratiske debatten. Enten fordi ytringsklimaet er for hardt, eller fordi de er redde for at det kommer i konflikt på jobben.

For både som byråkrat, lærer, sykepleier, ansatt i en sivilsamfunnsorganisasjon eller i næringslivet, kan man kjenne at det er vanskelig å ytre sin personlige politiske mening. Hvis også kunstnere føler på at det å ytre seg blir for kostbart og vanskelig, hva står da igjen?

Det er ikke bare i USA at demokratiet er under press. I flere europeiske land ser vi at både ytringsfriheten og forsamlingsfriheten strammes til. I Tyskland ble for eksempel en konferanse om tilstanden på Gaza fysisk stoppet av politiet. I Frankrike har politiet slått seg på brystet over å ha kvalt gryende studentprotester mot det som nå skjer i Gaza. Begge land har forbudt demonstrasjoner til støtte for Palestina. Viktige menneskerettigheter som vi har tatt for gitt i flere ti-år kan vi nå måtte kjempe for igjen

Her hjemme er det fremdeles bedre enn det i mange europeiske land. Men hvor lenge? I Norge er begrensningene mer subtile. Mange tør ikke uttrykke seg, enten fordi de oppfatter en åpen debatt som ubehagelig eller fordi de føler at de ikke kan uttale seg i forhold til den jobben de har. De er redde for å komme i en interessekonflikt. 

Vi står i en brytningstid der vi må løse kortsiktige kriser, og store langsiktige utfordringer samtidig. Krig, antidemokratiske bevegelser, klimaendringer og økonomisk usikkerhet setter allerede verdenssamfunnet på prøve. Da trenger vi mer politisk diskusjon, ikke mindre. Det kan ikke være for polariserende å stå opp for grunnleggende menneskerettigheter og internasjonal rett. Arbeidsgivere bør legge til rette for mer politisk deltakelse. Selv når statsbudsjettene blir strammere, må kunstneres frihet og kår sikres, og styrkes, slik at de kan ha frihet til å utfolde seg - enten kunsten er politisk eller ikke.

Det er som Winston Churchill angivelig skal ha sagt da britene ønsket å kutte i kulturbudsjettet etter krigen - “Hva gikk vi til krig for da?” 

 Han sa det nok aldri, men det er en svært presis gjengivelse av det han stod for.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen: 27.6.2024.