Klimakrisen er global – men først og fremst er den lokal

Å gå inn i lokalpolitikken ga meg troen på at det er mulig å løse klimakrisen.

Skogbranner, oversvømmelser, avlingssvikt og dødelige hetebølger. Heller ikke denne sommeren har det manglet på skremmende klimanyheter. Angsten kommer snikende. Hvor er vi egentlig på vei, og er vi i stand til å stoppe dette klimakrisetoget som ser ut til å tøffe ubønnhørlig utfor stupet?

Global oppvarming er jo nettopp global. Vi er avhengige av internasjonalt samarbeid for å lykkes. Lille Norge kan ikke gjøre dette alene. Kina og USA er nøkkelen. Alt dette er sant, likevel er vi langt fra maktesløse. Norge som land har en viktigere rolle enn regjeringen liker å innrømme. Mange av klima- og naturløsningene – og utfordringene – finnes også i norske kommuner og fylker.

Uansvarlige politikere er de som fortsetter som før

Da jeg bestemte meg for å engasjere meg i lokalpolitikken i Oslo tenkte jeg ærlig talt at det ikke ville ha så mye å si. En mulighet til å løfte klimasaken litt i lokalvalgkampen, tenkte jeg. Og at jeg så ville bli sittende i opposisjon i Oslo bystyre i en periode og pushe byrådet litt på lokale klima- og natursaker.

Slik ble det ikke. I lokalvalget i 2015 gikk MDG fra 1 til 5 representanter i Oslo bystyre. Vi ble byens tredje største parti, kom i vippeposisjon og kunne bestemme om det var Høyre eller Arbeiderpartiet som skulle få styre. Vi satte klima og natur først i forhandlingene med Raymond Johansen i Ap og Marianne Borgen i SV. Nå har MDG vært med å styre Norges hovedstad i åtte år, har ni representanter i bystyret og tre byråder.

Det har gitt resultater. Både de som synes i byen, som flere parker, åpne bekker, nye og tryggere sykkelveier, større og bedre trikker, den største utbyggingen av kollektivtransporten på flere tiår med Fornebubanen, elektriske busser og båter, lekeplasser, bilfrie torg og gater, solceller på flere av byens tak og ikke minst byggestart på karbonfangstanlegget på Klemetsrud.

Og de som kanskje ikke synes like godt, som verdens første klimabudsjett som nå kopieres over hele verden, et nytt anskaffelsesregelverk som krever nullutslipp på kommunens byggeplasser og i varetransporten, og at Oslo kommune har fått pris for å være den beste kommunen i Norge på klimatilpasning.

Ja, klimakrisen er global, men først og fremst er den lokal. Den rammer lokalt, enten vi er på Rhodos eller på Råde. Tilpasningen til klimaendringene som allerede er her, enten det er i landbruket, i flomberedskapen eller brannberedskap, må skje lokalt. Også utslippskuttene, og løsningene vi trenger, vil ofte utvikles lokalt. Derfor er kommune- og fylkestingsvalget så viktig.

Det er dine og mine kommunepolitikere som bestemmer hvorvidt det skal gis tillatelser til å bygge ned verdifull natur og matjord for å heller lage nye hyttelandsbyer eller motorveier. Det er fylkestingspolitikerne som kan bestemme om pengene skal brukes på nye gigantiske motorveier eller bedre og billigere kollektivtransport. Det er kommunen som skal sørge for at mer styrtregn og ekstremvær kan suges opp på overflater av grus, gress eller i vannbed, og blir ledet nedover i trygge flomveier, istedenfor å oversvømme byens kjellere.

Årene som lokalpolitiker har gjort meg mer optimistisk for at vi kan klare det, dersom politikerne vil og prioriterer det. I lokalpolitikken i Oslo så jeg at det er mulig å få til endringer raskt. At både byråkrati og næringsliv omstiller seg raskere enn jeg trodde var mulig. Og at tydelig retning og insentiver, gir en positiv spiral der det kommer løsninger som ingen tidligere hadde tenkt på.

Løsningene som Oslo kommune har funnet har også spredt seg til byer over hele verden. Fra å ha null elektriske busser, er nå alle busser og båter i kollektivtransporten i Oslo blitt elektriske. Delegasjoner fra hele verden har kommet for å se på verdens første serieproduserte elektriske gravemaskiner, utviklet rett utenfor Oslo. London, New York, Paris, Berlin, Rio, Barcelona, Montreal og flere andre byer rundt om i verden har kopiert Oslos klimabudsjett.

I dag sitter jeg på Stortinget. Daglig blir jeg frustrert over regjeringen som ikke endrer kurs.

Mens klima- og naturkrisen herjer rundt oss, bruker de skattepengene våre på gigantiske investeringer i mer olje, som vil koke kloden enda mer. Istedenfor å gi penger slik at kommunene og fylkene kan tilpasse seg klimaendringene, bruker de hundrevis av millioner på kommuneskilsmisser. Og heller enn å bruke penger på et nasjonalt reisekort for kollektivtransport til 500 kroner, slik de har i Tyskland, bruker de omtrent like mange milliarder på å kutte dieselavgiftene så det blir billigere å kjøre bil.

Politikk er prioriteringer. Over hele landet stiller nå helt vanlige mennesker til valg for å gjøre sine kommuner og fylker bedre. Det er viktig. Overalt hvor jeg har reist de siste månedene, har jeg møtt politikere og ildsjeler som kjemper mot at matjord og verdifull natur bygges ned.

Som i Askøy, der flere av partiene ønsker å bygge ned et fantastisk turområde for å få en cruisekai. Eller i Lillestrøm, der naboer kjemper mot en ny skytebane som vil bygge ned enda mer matjord og natur i deres nærområde.

Hver dag og måned de neste fire årene står lokalpolitikere i kommuner over hele Norge i viktige valg om å gjøre verden litt gråere, eller litt grønnere. Litt tryggere, eller litt mer utrygg. Det er mange viktige kamper foran oss. Heldigvis er det mange der ute som tør å gå foran og tenke nytt. Uansvarlige politikere er de som fortsetter som før.

Min erfaring som lokalpolitiker er at det er mulig å gjøre endringer raskere enn vi tror. Vi kan gjøre klimakrisen litt mindre uoverkommelig. Vi kan ta vare på naturen istedenfor å bygge den ned. Det er mulig å gjøre det enklere å leve miljøvennlig uansett om man bor i byen eller i distriktet. Det viktigste du kan gjøre for klimaet og naturen i høst er å stemme på en av de som vil gjøre din kommune grønnere. Det nytter faktisk å tenke globalt og handle lokalt.