Innvandringsstopp er en avsporing

Glem Unge Høyre-lederens høyrepopulistiske utspill. Arbeiderpartiet og Høyre bør heller ta et oppgjør med Europas umenneskelige flyktningpolitikk.

I juni sank to skip med flere hundre mennesker i Middelhavet. Det er ikke første gang skip med mange hundre mennesker som søker trygghet hos oss, drukner utenfor våre grenser. Denne gangen fikk forlisene heldigvis ikke forbigå i stillhet.

Middelhavet har blitt en massegrav. Dette er utslag av villet politikk. I tiår har norsk og europeisk flyktningpolitikk gått ut på å gjøre det så farlig som mulig å søke asyl. At folk med beskyttelsesbehov heller skal bli der de er, eller dø på en stadig mer farefull ferd gjennom Sahara eller over Middelhavet. De som overlever og kommer seg til Europa interneres i årevis under umenneskelige forhold i flyktningleirer i Sør-Europa. Mange har opplevd tortur, massevoldtekt, slaveri og menneskehandel på veien. 

Asylretten er betydelig svekket. Brudd på menneskerettighetene og folkeretten skjer daglig, systematisk og bevisst, betalt med norske og europeiske skattekroner. Resultatet er at tusenvis av barn, gravide kvinner, familiefedre, gamle og unge gutter og menn drukner ved Europas grenser.

Siden 2001 har tusenvis blitt registrert omkommet årlig i Middelhavet. Mørketallene for de som drukner er trolig store og man regner med at dobbelt så mange dør på ferden gjennom ørkenen til Libya og andre kyststater.

I boka “Budbringeren fra helvete” forteller forfatter Kristina Quintano, som i årtier har rapportert om katastrofen i Middelhavet, om fiskere i Hellas, Italia og Malta som ikke lenger vil spise egen fisk. For hva spiser fiskene egentlig? I perioder får fiskerne oppsvulmede og råtne kroppsdeler i garnene sine. Noen ganger hodeskaller.

De heldigste og sterkeste som overlever forteller om menneskesmuglere som tvinger dem om bord i dårlige båter med geværer. Tre palestinske ungdommer som overlevde et forlis fortalte om smuglere som skjøt hull i skroget på båten deres da de ikke ville snu. Det verste, sa guttene, var at de lo mens hundrevis av mennesker druknet.

Dette er utslag av en bevisst felles europeisk politikk som Norge er en del av. Norske regjeringer, både under borgerlig og rødgrønt styre, har arbeidet med EU for å undergrave retten til å søke asyl. Europas yttergrensefond betaler Libysk kystvakt for å taue flyktningbåter tilbake til Libya før de når internasjonalt farvann. EU har gjennom utbetalinger til Libya, Sudan, Niger og andre land der flyktningene reiser gjennom flyttet Europas yttergrenser langt inn i Afrika. Slik har de forsøkt å stenge de vanligste fluktrutene og tvunget mennesker på flukt inn på farligere veier gjennom ørkenen. 

Synes vi dette er greit? Vil vi la barna våre vokse opp i en verden som blir mindre og mindre medmenneskelig? Der verdens fattigste og mest sårbare behandles som annenrangs mennesker uten de samme grunnleggende rettighetene som oss? Motstanderne av innvandring snakker mye og høyttravende om “vestlig kultur”, men hva er vi uten den gyldne regel, eller uten det kategoriske imperativ? Du skal ikke bruke andre mennesker som et middel, men det er akkurat det vi gjør. Vi lar mennesker på flukt dø, for å skremme andre fra å flykte. 

Forslaget til Svenneby om innvandringsstopp framstår kunnskapsløst og ikke så rent lite hysterisk. At en femtenåring hilser med hånda på hjertet til en rektor er ikke tilstrekkelig grunnlag for å miste verken hodet eller sitt moralske kompass. Det er allerede svært vanskelig både å få asyl og å få familiegjenforening i Norge, og det går allerede hardt ut over mange nordmenns rettigheter. Heldigvis har dette utspillet ganske unisont blitt slått ned av det politiske Norge. Foruten Sylvi Listhaug som har grepet muligheten for å forsøke å presse debatten enda lenger i FrPs retning.

Dessverre holder det ikke å avvise Svennebys eller Listhaugs retorikk. Status quo er allerede uholdbart.

Istedenfor å gi penger til landene i Afrika som klarer å gjøre det så vanskelig som mulig å flykte, bør vi gi mer til bistand, utvikling og humanitær hjelp. Da kan vi faktisk hjelpe flere der de er og forhindre oppblomstring av voldelig ekstremisme. Arbeiderpartiets svar så langt har vært å kutte i bistand til land i Sør, fordi vi nå er blitt for rike til å dele. Høyres politikk er ikke det spor bedre.

Fremfor å la traumatiserte mennesker på flukt fra krig og forfølgelse råtne i overfylte og umenneskelige teltleirer i Sør-Europa, bør Norge ta initiativ til at europeiske land hjelper Sør-Europas kystnasjoner slik at de ikke blir sittende med alt ansvaret for mennesker som søker beskyttelse i Europa. 

Norge må arbeide for forpliktende mekanismer i EU som sørger for rettferdig og rask delegering av flyktninger til ulike land i Europa. Dette vil bidra til raskere behandling av asylsøknader, bedre integrering og at vi ikke ender opp med millioner av retraumatiserte mennesker uten fremtidshåp langs Europas grenser. Kanskje burde vi også gjeninnføre et slags Nansenpass, som lar flyktninger reise over landegrenser slik at de kan gjenforenes med familie og slektninger istedenfor å måtte klare seg alene i hvert sitt land. 

Målet bør ikke være en streng og urettferdig asylpolitikk, men en medmenneskelig asylpolitikk som ivaretar traumatiserte mennesker på flukt, og som gir alle en rettferdig behandling av sin asylsøknad. 

Flyktningkrisen er ikke først og fremst en krise for europeiske land som tar imot flyktninger som klarer den farefulle ferden over havet. Det er først og fremst flyktningenes krise. Europas behandling av mennesker på flukt i dag er, som Pave Frans har sagt når han har besøkt Lampedusa og Lesvos, et torn i hjertet, en skam. Å hjelpe er ikke naiv altruisme, det er pragmatisme. Fordi Europa er ikke en isolert øy, selv om vi forsøker å stenge oss inne. 

Og fordi vi ved å samarbeide om en rettferdig flyktningpolitikk bidrar til  at samfunnet ikke blir mindre medmenneskelig etterhvert som verden blir mer urolig. Jeg tror vi vil ha det bedre med oss selv, dersom vi behandler andre slik vi selv håper å bli behandlet. Om krisen en dag skulle ramme oss vil vi alle forstå verdien av det. 

En forkortet versjon ble publisert i Aftenposten i juli 2023.