Ikke en justisminister for alle barn?

Hvis 1000 barn hadde forsvunnet på 21 år uten at noen visste hva som hadde skjedd med dem, ville det vært full krise i regjeringskontorene. Men når det gjelder asylbarn vil ikke justisministeren en gang gjennomføre en granskning. Det er uforståelig.  

I fjor høst avslørte NRK at 432 barn som har kommet til Norge alene for å søke asyl, har forsvunnet fra norske mottak og omsorgssentre siden 2015. Det er så mange barn at de kunne ha fylt en middels stor norsk skole. Mest sjokkerende er avsløringene om at politiet i stor grad ikke ser ut til å lete aktivt etter disse barna.

Det tok to måneder før Agathe på 16 ble meldt savnet og en gutt som bare var ni år da han forsvant er det fortsatt ingen som vet hva som har skjedd med. 

Derfor har MDG og de fleste andre partier på Stortinget tatt til ordet for en granskning. Til og med Fremskrittspartiet. Det er kun Høyre og regjeringspartiene som stritter imot.

Er Erna redd for å bli sett i kortene på hva som foregikk under hennes ansvar? 

Jeg hadde håpet at en ny regjering ville være med på å granske hva som har skjedd. Men justisministeren har skuffet, både på Stortinget og senest i debatt på Dagsnytt 18. 

En slik tafatthet hadde aldri blitt akseptert om det gjaldt norske barn. 

Ingenting justisministeren har sagt i Stortinget eller i media til nå har beroliget meg. Hun sier at den foreløpige konklusjonen fra politiet selv er at de har fulgt praksis. En praksis som tillater at tusen barn har forsvunnet siden 2001 uten at noen vet hva som har skjedd med dem, er ikke en praksis justisministeren kan gå god for. 

En slik påstand fra justisministeren er også stikk i strid med avsløringene fra NRK som viste at politiet nettopp ikke leter etter forsvunne asylbarn på lik linje med norske statsborgere, på tross av at Stortinget slo fast at de skal gjøre det allerede i 2015. 

Dessuten, kritiserte FNs menneskerettighetskommisær Norge senest i fjor for å ikke lete etter barna som forsvinner, og å ikke undersøke årsakene til forsvinningene godt nok. 

Norges offisielle svar til FN er at politiet ikke leter etter asylbarna fordi de antar at de forsvinner frivillig. Politiet antar altså, de vet ikke. Antakelser er svært farlig for disse svært sårbare barna. Utlendingsdirektoratet og politiet har selv uttalt ved andre anledninger at disse barna er spesielt utsatt for menneskehandel og annen kriminalitet. 

Og hva er egentlig frivillig? Barna som kommer alene til Norge bærer på forferdelige opplevelser og traumer fra en oppvekst med krigshandlinger, overgrep og konflikt, og har vært gjennom en livsfarlig reise over Middelhavet og gjennom Europa. De har et svært begrenset nettverk i Norge, og i mottakene. Mange kommer til Norge med gjeld til bakmenn. 

Livet på mottakene er i seg selv en grunn til at barn føler de må legge ut på flukt nok en gang. Flere norske organisasjoner som Redd Barna og NOAS har dokumentert tilbudet til barn som søker asyl i Norge alene. Det er rystende lesning. Barna preges av apati. Selvskading og selvmordsforsøk er ikke uvanlig. Ofte får ikke barna nok mat, de har lite penger, de får ikke tilgang til tolk, psykisk helsehjelp eller informasjon om søknaden sin. Dette er traumatiserte barn som søker beskyttelse i Norge uten foreldrene sine eller andre foresatte. Norsk institutt for menneskerettigheter har omtalt Norges behandling av asylbarna som et av de mest eksplisitte og tydelige bruddene på menneskerettighetene i Norge. 

Justisministeren sier hun ikke vil igangsette en granskning og heller prioritere mer umiddelbare tiltak, uten at hun spesifiserer hva det skal være. Istedenfor bruker hun tiden på å prøve å snakke seg ut av Norges forpliktelser til å overholde barns rettigheter, den gjentatte kritikken fra FN og det åpenbare behovet for å få alle kortene på bordet. 

Jeg kommer til å fortsette å be justisministeren om granskning av forsvinningssakene. Det er det eneste riktige. Det er det minste vi hadde gjort om det var norske barn som systematisk ble borte år etter år

Det håper jeg også justisminister Mehl innser.