I oljenæringens fotspor

MDG er veldig fornøyd med avtalen vi har fått til på havvind. Så bør man vurdere om man lærer noe mer av oljenæringen enn å forhandle frem subsidier.

I DNs leder 1. juni beskrives regjeringens bruk av skattebetalernes penger til å subsidiere havvind som uansvarlig og useriøs. Det gis eksempler på hva vi alternativt kunne brukt 23 milliarder skattekroner på. Lederen glemte å si at vi subsidierer oljenæringen med vesentlig mer enn det regjeringen, sammen med SV, MDG og KrF nå foreslår til havvind. Vi kan bygge minst halvannen havvindpark for de samme skattesubsidiene som en lønnsom oljenæring mottar gjennom oljeskattepakken. Skal de grønne næringene ha en sjanse mot oljen, må vi være villige til å satse. Forskjellen på oljenæringens og havvindindustriens subsidier er at det er sikkert at oljebransjen vil få skattelette. Havvindsubsidiene betales bare ut hvis strømprisene er lave.

Alternativet som skisseres av lederen er at vi skal sitte på gjerdet og vente til andre land og selskap tar havvindutviklingen videre. Resultatet av en slik politikk vil være at Norge forblir et oljeland. Det vil bli vanskeligere å få omstillingen som mange snakker om, i hvert fall i festtaler. Vi risikerer dessuten repetisjon av vinterens strømprisgalopp.

MDG er veldig fornøyd med avtalen vi har fått til på havvind. Så bør man vurdere om man lærer noe mer av oljenæringen enn å forhandle frem subsidier. Hva med å kreve statlig eierandel i selskap som får konsesjon i fremtidige havvindutlysninger? Det har staten i dag, gjennom SDØE og Petoro, i alle oljefelt på norsk sokkel. Da vil staten også få noe igjen for subsidiekronene som må brukes i en oppstartsfase.

Innlegget ble først publisert i DN.