Hvor er visjonene, Jonas?

Vi trenger en ny sosialdemokratisk modell som er tilpasset vår tid og evner å løse krisene vi står i.

Jeg savner fornyelse fra regjeringspartiene. Og jeg savner en debatt om hvordan sosialdemokratiet skal se ut i vår tid. Gerhardsens nasjonsbygging lyktes fordi han evnet å se behovene til vanlige folk og trekke de lange linjene til hva slags samfunn Norge skulle være. Hvor er de store visjonene fra Arbeiderpartiet nå?

De med sårbar økonomi er alltid krisers første offer.

Senterpartiets kamp for norsk landbruk har blitt til politikk som først og fremst favoriserer den industrialiserte storbonden. Statsbudsjettet de to partiene la fram tidligere i høst bygger ikke løsningene eller framtidshåp ut fra utfordringene vi står i ala 2022.

Statsbudsjetter og budsjettforhandlinger kan virke som traurige politiske prosesser. På mange måter er de også det. Men det er der mange av avgjørelsene tas for hva slags land vi skal ha, virkelig tas. Politiske løfter er ikke mye verdt om de ikke har en budsjettpost.

Målet med grønn politikk er å sikre velferd, for alle, for alltid. Det er grunnleggende grønt å jobbe for rettferdig fordeling og mindre sosiale forskjeller. Løser vi ulikhet, kommer vi langt på vei med å løse klimakrisa. Løser vi klimakrisa, gjør vi samtidig mye for å redusere forskjellene.

De med sårbar økonomi er alltid krisers første offer. Men nå står vi i en helt ny situasjon hvor nordmenn med vanlig jobb og lønn ikke klarer å betale helt nødvendige regninger. 400.000 familier sliter med økte levekostnader. Køene utenfor matsentralene øker kraftig. Jeg får hjerteskjærende tilbakemeldinger fra familier som nå skyves over kanten, som ikke vet hvordan de skal få endene til å møtes.

MDGs vil løse fattigdomskrisa og jevne ut forskjellene i Norge. Mange hadde allerede en sårbar økonomi etter to år med pandemi og permitteringer. Det er skuffende at regjeringen ikke var mer ambisiøse på deres vegne når de la fram sitt statsbudsjett tidligere i høst. At flere barn vokser opp i fattigdom, er en uakseptabel konsekvens av dyrtid. MDG vil derfor i vårt alternative budsjett som vi legger fram i dag, øke barnetrygden med én milliard, så alle barn med eneforsørgere får 660 kroner mer i måneden helt til de er 18 år.

Regjeringens strømstøtte er et godt eksempel på fastlåst tenkning. Den er dyr, lite treffsikker og oppmuntrer ikke til å spare strøm. Vi deler ut mer i strømstøtte enn regjeringen. Kraften er vårt felleseie og det er bare rett og rimelig at de ekstraordinære inntektene går tilbake til folket for å hjelpe dem å betale regningene.

Forskjellene mellom de som har lite og de som har ekstremt mye, øker i Norge. En del av suksessoppskriften til Norge er at det har vært små forskjeller. Men nå er Norge i ferd med å bli et vanlig vestlig land, hvor de rike drar ifra. Når kapital samles på stadig færre hender og sosiale forskjeller går i arv, fører det til urettferdig fordeling av muligheter og makt over samfunnsutviklingen. Derfor vil MDG ha en «Robin Hood-skatt» på formuer for å kunne gi 4000 kroner mer til enslige minstepensjonister. De med over 800.000 kroner i lønn må få mer i skatt, mens de med lavere inntekter får mindre i skatt med MDG. Totalt 15 milliarder skal landets lavtlønnede få i skattelette.

Dyr mat, høye strømpriser og økende renter kan ikke bli en ulikhetsmaskin. For MDG er rettferdighet i Norge og i verden en del av grunnmuren for vår politikk.

Økende forskjeller og at vanlige folk med vanlige folk sliter i hverdagen, er verken nødvendig eller uunngåelig. Det er et mysterium for meg hvorfor regjeringen ikke gjør mer.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.