Folkemorderne på Gaza

På søndag har Israels krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen på Gazastripen fått pågå i seks måneder.

Hver gang jeg åpner sosiale medier får jeg, som alle andre, opp grusomme bilder av døde barn, desperate voksne, utslitte helsearbeidere som forteller om apokalyptiske forhold. Kroppsdeler som henger fast i ruiner, barn som rister i granatsjokk, stadig flere utmagret etter å ha sultet i hjel. Barn med beinbrudd som enkelt kunne blitt behandlet ellers, må amputere armer og bein. Det snakkes om en tapt generasjon.

Tirsdag kom en dyster FN-rapport der konklusjonen er at Israels framferd ser ut til å møte kriteriene for folkemord. «Folkemord» er et ord som helt siden oktober har blitt brukt hyppig for å beskrive situasjonen på Gazastripen. Det er ikke så rart; Israel har bombet en beleiret befolkning som ikke kan unnslippe, brukt sult som våpen, blokkert medisiner og nødhjelp, og israelske ledere har uttalt at palestinere er menneskelige dyr og at Gaza bør legges i grus. Men å juridisk sett bevise folkemord er ingen lett øvelse, fordi folkemordkonvensjonen krever bevis for «intensjon» om å helt eller delvis utslette en folkegruppe. Det mener FN nå å kunne bevise at det er sterke indikasjoner på.

Norge har et spesielt ansvar for å gjøre enda mer

Det stopper ikke USA fra å fôre Israel med våpen som gjør at de kan fortsette folkemordet. I påsken lanserte president Biden en ny våpendonasjon til Israel og overførte bomber og jagerfly for milliarder av dollar.

Samtidig pågår Sør-Afrikas folkemordsak mot Israel i FNs internasjonale domstol (ICJ). Saken ble fremmet for ICJ i desember i fjor. I januar konkluderte domstolen med at et folkemord er sannsynlig og påla Israel å ta alle grep for å sikre at et folkemord ikke får finne sted, og rapportere jevnlig på det. Den videre prosessen for å dømme Israel for folkemord vil kunne ta flere år. Men at ICJ konkluderte med at det sannsynligvis pågår et folkemord, er i seg selv viktig. Det utløser en plikt hos alle de 137 statene som har undertegnet konvensjonen om å forhindre og straffe folkemord i krig og fredstid. Skjærtorsdag kom Irlands statsminister med nyheten om at også Irland slutter seg til Sør-Afrikas folkemordsak i FN. Jeg venter på svar fra utenriksministeren om Norge vil gjøre det samme.

Israel har i tiår etter tiår fått spesialbehandling av vestlige land, som har tillatt en systematisk undertrykkelse av palestinerne både på Gazastripen og på Vestbredden. Mens FN vedtok sterke økonomiske og kulturelle sanksjoner mot Apartheidregimet på 1960- 80-tallet, og var raske med å innføre våpenembargo da jugoslaviakrigene brøt ut på 90-tallet, debatterer regjeringen fortsatt om det er riktig med økonomiske sanksjoner mot selskaper som opererer på okkupert palestinsk land.

Regjeringen opplever at de blir kritisert i utlandet for å være for palestinavennlige, mens de blir kritisert her i Norge for å ikke gjøre nok. Begge deler er sant. Norge er et av de tydeligste landene til å kritisere Israel internasjonalt, og regjeringen gjør ikke nok for å oppfylle vår plikt som stat for å forhindre at et folkemord finner sted. Jeg tror ikke nødvendigvis det er av vond vilje, men fordi regjeringen nøler med å bruke alle verktøyene vi har for å legge press på Israel.

Norge har et spesielt ansvar for å gjøre enda mer. Ikke bare fordi vi har signert folkerettskonvensjonen og er forpliktet til det, men fordi det i motsetning til andre land faktisk er bred partipolitisk og folkelig vilje til å hjelpe Palestina. Vestlige land, foruten USA, kan ikke tvinge Israel til å stanse krigen. Men Norge kan bidra til å sette Israel i en situasjon hvor det koster for mye politisk og økonomisk å fortsette krigen. Istedenfor å dilte etter EU, bør regjeringen gå foran.

Neste uke fremmer MDG et forslag i Stortinget om at Oljefondet må trekke seg ut av alle selskaper som bidrar til ulovlige bosettinger og israelske selskaper, slik fondet fikk beskjed om å trekke seg ut av Russland etter invasjonen av Ukraina. I 2022 var Oljefondet investert i 70 israelske selskaper, tilsvarende 13 milliarder kroner. Israel vil merke om de pengene forsvinner.

Det er tre andre grep regjeringen kan ta umiddelbart: Regjeringen bør ta initiativ til en internasjonal avtale om å stanse våpensalg til Israel. Flere land, som Canada og Spania, har sluttet å selge våpen til landet. Norge leverer fortsatt våpendeler til USA, som ender opp i Israel.

Som sjøfartsnasjon bør regjeringen sende båter med norske flagg til Gaza med nødhjelp. Båtene bør evakuere palestinske barn til medisinsk behandling i Norge, slik norske båter reiste til Sør-Kinahavet for å plukke opp vietnamesiske båtflyktninger.

Og ikke minst må regjeringen legge press på vår nærmeste allierte USA for å bruke innflytelsen i Israel til å få partene til forhandlingsbordet.

Til slutt kan jeg minne om at regjeringen ennå ikke har villet anerkjenne Palestina som stat. Vil de gjøre det nå? Historien kaller. Også Norge kan og bør gjøre mer.

 Teksten ble først publisert i Dagsavisen 4.4.24.