Ernas sak svekker tilliten

«Solberg-parlamentarismen» er dårlig nytt for tillits-Norge.

Hun ville ikke ha kunnet bli sittende hvis dette hadde blitt avslørt mens hun var statsminister. At Erna Solberg sitter som Høyre-leder og sier hun stiller til valg for å bli statsminister igjen, svekker tilliten til demokratiet.

Pragmatisme har blitt kjennemerket på Erna Solbergs tid som partileder og statsminister. Denne «Solberg-parlamentarismen» har et klart styringsprinsipp: så lenge det er flertall, kan det meste tolereres.

Makt er bra og helt nødvendig i politikken. En politiker med makt og et sterkt mandat bak seg, kan styre effektivt og få mange gjennomslag. Men et sunt demokrati trenger en god dose maktkritikk, også innad i partiene og fra ledere selv.

At flertallet rår, var definerende for Ernas regjeringstid. Et tydelig eksempel var hvordan hun var villig til å sette et bredt akseptert abortforlik i spill for å kunne få med KrF i regjering, til store protester fra velgerne.

Sylvi Listhaugs innlegg på Facebook, hvor hun skrev at «Arbeiderpartiet mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», fikk først skikkelige konsekvenser da regjeringssamarbeidet vaklet.

Erna Solberg sin sak står i særklasse som den mest omfattende og mest alvorlige. Hennes habilitetsskandale er det nyeste eksemplet på Solberg-parlamentarismen i praksis.

Solbergs ydmykhet for egen feil varte omtrent til da Økokrim bestemte seg for å ikke etterfølge saken rettslig. Så snart det ble klart at ingen i Høyre ville ta til motmæle mot lederen som har sittet i to tiår, lanserte Erna seg selv som ny statsministerkandidat. 

Solbergs metode har gitt henne en nærmest usårlig posisjon i partiet. Ingen vil være den første som slutter å klappe for den eneveldige partilederen. Det er en partidisiplin Støre sikkert misunner henne.

Flertallet i Høyre er på mange måter sterkt kuratert, for i Ernas styre har intern opposisjon blitt effektivt luket vekk.

Jeg er ikke så opptatt av hva det at Erna blir sittende har å si for Høyre som parti. Det er andre – som kommentator i Dagens Næringsliv, Anne Rokkan – som har oppsummert hvorfor det er dårlig politisk håndverk at det ikke er noen som er klare til å overta. 

Jeg er bekymret for hva det etterlatte inntrykket blir. Habilitetsskandalene bare det siste i rekken av en mange skudd for baugen for tilliten til norske politikere de siste årene.

Fram til 2017 hadde vi i snitt én politisk skandale i året i Norge. Siden da har vi hatt tre-fire i året. Etter pendlerboligskandalene sa 65 prosent av nordmenn at de hadde lavere tillit til politikerne.

Nordmenn har mindre tillit til politikere enn for ti år siden.

Tilliten har falt fra et historisk høyt, og ganske unikt, nivå. Men, det er vanskelig å si hvor det kritiske punktet for tillit blant befolkningen er – er det på 75, 69 eller 45 prosent?

Og tillit er som kjent vanskelig å vinne tilbake, når den først er tapt.

Men Høyre gjør det jo fortsatt bra på målingene, vil noen si. Forskning viser at politiske skandaler ikke gjør at flere bytter parti. Men en rapport fra 2020 viste at tilliten synker blant dem som ikke stemmer.

40 prosent blir hjemme under lokalvalg. På reise rundt i Norge i lokalvalgkampen møtte jeg på flere, og overraskende mange unge, som mente at det ikke var noe vits i å stemme.

«Politikerne er helt like og passer bare på hverandre,» mente de.

Og det er disse menneskene jeg er særlig bekymret for. For tilliten til politikerne faller mest blant de som har minst tillit fra før. Hva gjør det med et samfunn om det blir et betydelig mindretall som føler at politikerne ikke er til å stole på?

Det går et gufs gjennom Europa. De ekstreme ytterfløyene vokser, og blir mer og mer radikale.

Noen kaller disse velgerne for reaksjonære. Jeg tror det er mer presist å kalle de desillusjonerte.

Politikere som ikke klarer å vise at de bryr seg om folk flest sine problemer, partitopper som frikjenner seg selv for grove feil, kombinert med inflasjon og dyrtid, kan bli en giftig cocktail.

En statsminister skal være en leder for hele landet, ikke bare sine egne. I kontrollkomiteens konklusjoner har det derfor vært viktig for oss i MDG å understreke at Solbergs habilitetsfeil hadde vært grunnlag for mistillit om hun var regjeringsleder.

En del kan nok ihvertfall føle på at det er andre regler for statsministeren enn for dem selv. Å peke på at ektefellen din har gjort feil blir sjeldent godtatt i NAV eller Utlendingsdirektoratet, begge institusjoner Solberg og Høyre mener godt kan bli enda strengere.

Blir de beroliget av at Sindre Finnes skal ha «barnevakt» i statsministerboligen, og stoler de på hans og Ernas lovnader om at han skal «slutte med aksjehandler nå» (der «nå» betyr at han skal slutte nyttårsaften 2024)?

Norsk politikk har hatt en ansvarskultur. Solberg-parlamentarismen er dårlig nytt for tillits-Norge.

Tillit er ikke noe politikerne har krav på, men noe de må vise seg fortjent til og beskytte.

Teksten ble først publisert i VG 28.2.24