Drukner FN-rop i olje

FN kommer med klimabønn. Regjeringen svarer med å bygge ut Norges mest uansvarlige oljefelt.

«En knusende dom over sviktende lederskap», sa FN-sjef António Guterres om klimarapporten han lanserte 28. februar. Aldri har så mange forskere brukt så sterke ord om hva den globale oppvarmingen vil føre til, om vi ikke stopper den. Et minimum for statsminister Jonas Gahr Støre må nå være å legge bort planene om Norges mest uansvarlige oljefelt.

Wisting-feltet ligger i Arktis, midt i Barentshavet mellom Svalbard, Novaja Semlja og Norge, mye lenger nord enn noe tidligere oljefelt. Equinor jobber nå på spreng for å få utbyggingen godkjent i Stortinget. Wisting er planlagt satt i drift i 2028 og skal produsere olje i over 30 år. Hvordan kan Støre hevde at Norge jobber for å nå Parisavtalens 1,5-gradersmål, samtidig som han sier ja til nye oljefelt som skal produsere olje og gass lenge etter at verden må bli klimanøytral?

Wisting er kontroversielt av flere grunner enn klima og økonomi.

Miljødirektoratet har advart mot raske beslutningsprosesser og tidspress, og miljøorganisasjonene fortviler. Wisting er nemlig oljefeltet som får alle varsellamper om klima, natur, lønnsomhet, oljevernberedskap og sikkerhetspolitikk til å blinke samtidig.

MDG har nå sendt en rekke kritiske spørsmål til klima- og miljøministeren, utenriksministeren og olje- og energiministeren om planene for Wisting. Vi krever blant annet svar på hvordan regjeringen kan forsvare ekspansjon av norsk oljevirksomhet i Arktis, stikk i strid med FNs klima-advarsler, og på tross av at USA, EU og verdens ledende finansinstitusjoner går inn for oljestans i Arktis.

Wisting er feltet som Equinor opprinnelig hadde lagt i en skuff. Det er samfunnsøkonomisk tvilsomt. Senest i februar i fjor uttalte Equinor til Aftenbladet at «uten disse endringene ville det blitt krevende å gå videre med Wisting nå». Men så kom Stortinget med en ekstremt lukrativ oljeskattepakke i 2020.

Økonomieksperter advarte om at skattepakken ville føre til «håpløst ulønnsomme investeringer». Selv Erna Solberg advarte den daværende opposisjonen om konsekvensene. Og regningen for oljefesten er det skattebetalerne som sitter igjen med.

Fellesskapet skal ikke bare ta hoveddelen av regningen for utbyggingen av feltet. Equinor vil også strekke en 300 km lang strømkabel fra Hammerfest til Wisting. Kostnaden for kabelen er 5,9 milliarder. Foruten elektrifisering av Wisting, er det i tillegg store planer om elektrifisering av eksisterende olje- og gassanlegg i nord. Strøm til anleggene på Melkøya og Goliat vil alene innebære mer enn en dobling av kraftforbruket i Vest-Finnmark, ifølge Statnett.

All strømmen krever nye, store investeringer i kraftnettet. MDG vil ha svar på hva den samlede kostnaden for elektrifisering av Wisting-feltet blir når nettutbygging på land inkluderes. Og hvor mye av dette som oljeselskapene må betale selv. Trolig er svaret at det er skattebetalerne som får hoveddelen av den regningen også. I tillegg går Finnmark glipp av sårt tiltrengt kraft som burde gått til nye, framtidsrettede næringer og ikke til å grønnvaske oljeindustrien.

Wisting er kontroversielt av flere grunner enn klima og økonomi. Den ekstreme avstanden til land er bare én av utfordringene. Nordlige deler av Barentshavet er preget av kulde, havtåke, vind og mørke store deler av året. Sikkerheten for arbeiderne og oljevernberedskap om ulykken er ute blir mer krevende enn vi noen gang tidligere har sett på norsk sokkel.

Barentshavet er blant verdens rikeste havområder med store fiskeressurser, et yrende dyreliv, sjøfugl og planter. Ikke langt unna ligger Bjørnøya som huser en av de største fuglekoloniene på den nordlige halvkule. Et oljesøl som når Bjørnøya kan bli katastrofalt.

Se for deg en ukontrollert utblåsning av olje og gass tilsvarende det vi har hatt på andre deler av norsk sokkel, i en vintermåned med dårlig vær. Hvilke garantier har regjeringen for at mannskaper kan evakueres forsvarlig og det finnes en oljevernberedskap som kan forhindre en miljøkatastrofe for fisk og sjøfugl?

Hvis ulykken først er ute kan det bli katastrofalt. Vi har hatt alvorlige ulykker på norsk sokkel tidligere. Det har vært i langt mindre krevende områder enn nord i Barentshavet. Senest i 2019 kritiserte Riksrevisjonen oljevernberedskapen i Barentshavet. De pekte blant annet på at «... i disse områdene er det dårlig telekommunikasjon, begrenset tilgang på oljevernressurser og mannskap, og lengre responstider ved hendelser».

Wisting har blitt et politisk prestisjeprosjekt hvor Norge nå står ganske alene. IEA sier klart og tydelig at det ikke er mer behov for nye oljefelt i et 1,5-gradersscenario. Internasjonale oljeselskaper er ikke lengre interessert i å bore i det risikofylte Barentshavet. EU, USA og ledende finansinstitusjoner sier også nei til mer oljeleting i Arktis. Og FN roper nok en gang varsku om klima. Likevel vil regjeringen fortsette å slukke sin oljetørst i nord.

Norge som freds- og miljønasjon må umiddelbart stanse planene for Wisting og heller konsentrere statens investeringer mot å utbygging av nye, grønne næringer og fornybar vindkraft til havs som Europa etterspør for frigjøre seg fra russisk gass-avhengighet.

Innlegget ble først publisert i Dagsavisen.