Blåøyd realisme

Skal vi bevare tillitssamfunnet Norge, må vi ha mindre uforbeholden tillit til politikere og mer åpenhet.

I flere måneder har norsk politikk vært fanget i en uverdig situasjon: Våre to største partier har begge måttet håndtere svært alvorlige habilitetsbrudd. Arbeiderpartiets utenriksminister og Høyres leder har, absurd nok, begge to hatt menn som har drevet med daytrading og gjort dem inhabile.

I Norge skryter vi av at vi er et tillitssamfunn. Systemet kan være mykt, fordi vi er harde med oss selv. Vi trenger ikke kontroll, mistenksomhet eller bokettersyn av våre fremste tillitsvalgte, de er skikkelige folk. Og dersom feil skjer på deres vakt, så tar de ansvaret sitt og går av. Sånn trodde vi i alle fall at det var. Men nå har Arbeiderpartiet og Høyre på hver sin kant bidratt til å rive sløret fra øynene til blåøyde nordmenn. Timingen kunne knapt vært bedre for boka «Det blåøyde riket» av Eva Joly og Nina Witoszek, som tilbyr et etterlengtet skråblikk på norsk kultur og politikk. De omtaler nordmenn som «tillitspatologer», med en overdreven hang til å tillegge folk, særlig maktmennesker, de beste intensjoner.

Problemene stikker dypere enn til toppnivået av de politiske partiene

Når MDG og andre partier har fremmet forslag om å stramme inn på kontrollmekanismene på Stortinget, for eksempel i form av lobbyregister, er det nettopp en slik holdning vi har møtt. Å kreve strengere kontroll med noen av Norges mektigste, er å undergrave tillitssamfunnet, har vi blitt fortalt da. Nå har de samme partiene som har stemt mot disse tiltakene, vist en mye mer effektiv måte å rive ned tillitssamfunnet på. Ironisk nok er dette gjerne de samme politikerne som gladelig fronter mistillit og streng kontroll for de som sitter nederst ved bordet, enten det er asylsøkere eller folk på trygd. Det norske forholdet til inhabilitet, snusk og korrupsjon har nærmest vært en slags trosbekjennelse. Norge er et ukorrupt land, derfor skjer ikke korrupsjon her. Kanskje skjer det ting som ligner på korrupsjon, men det kan umulig være det, siden det skjer i Norge. Erasmus Montanus ville være fornøyd med resonnementet.

Selv etter at skandalen er et faktum, kommer det få nye tiltak. Regjeringen har ennå til gode å komme opp med politiske forslag til strengere regler, utover noen innstramminger for regjeringsmedlemmer.

Dessverre er det grunn til å tro at problemene stikker dypere enn til toppnivået av de politiske partiene. Anette Trettebergstuen hevder denne uken at det har vært helt vanlig å opptre slik hun gjorde, og spille inn navn på venner og kjente til sine egne underordnede så lenge hun ikke formelt sto for ansettelse i statsråd. Hvis dette er tilfelle, bør også Kulturdepartementet redegjøre for hvordan vi har endt opp der. Regler kan være forvirrende, men det er ofte enkelt om man bare bruker sunt folkevett og tenker igjennom hva formålet med reglene er. De aller fleste av oss forstår at man ikke bør utnevne slekt og venner til viktige jobber.

Dessverre har disse sakene inntil videre ikke skapt den storrengjøringen i norsk politikk vi har behov for. Hverken Arbeiderpartiet eller Høyre har klart å innse sakens alvor. Dermed har de begge beveget seg fra skanse til skanse. Denne uken har Jonas Gahr Støre endelig tatt konsekvensene av Huitfeldts inhabilitet, men Erna Solberg er stadig innstilt på å flytte inn i Statsministerboligen om to år med sin ektemann − med eller uten barnevakt.

Har tvilen først fått fotfeste, har tilliten allerede tapt, og tvilen har nå fått sterkt feste i mange nordmenn. Kanskje gjør dette oss mindre blåøyde, og kanskje er det bra. Men det er viktig å minne om hvilke dyrebare kvaliteter ved det norske samfunnet som risikerer å gå med i dragsuget. Hvor mange stiller opp neste gang Norge trenger å gjennomføre en stor dugnad? Hvor mye bitterhet og mistillit mot systemet bygger seg opp i befolkningen?

For å rydde opp i dette trenger vi ikke bare nytt mannskap i regjering og partiene, vi trenger flere regler. I stedet for å gjenta for hverandre at Norge er et tillitssamfunn, så bør vi få litt mer sunn skepsis også i toppen av samfunnet. På engelsk har de et godt uttrykk − trust, but verify. Stol på folk, men ta en ekstra sjekk for sikkerhets skyld. I Frankrike har de opprettet La Haute Autorite («Den høye autoritet»). Målet til denne gruppen er å reetablere tillit mellom folket og de folkevalgte. Samle inn og offentliggjøre mye informasjon knyttet til folkevalgtes økonomiske interesser.

Grunnloven vår var inspirert av den franske, kanskje er det på tide å la seg inspirere derfra igjen? Vi kan fortsatt ha et samfunn der vi grunnleggende sett tror på det beste i hverandre, også de med makt. Men da kreves det både en politisk ansvarskultur blant våre største og mektigste partier, og et strengere regelverk. Slik kan vi bevare noe av det beste i vårt blåøyde rike, samtidig som vi kan lære av noen sunne skråblikk fra utlandet.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 19.10.23