Barna med svovelstikkene

Jeg håper vi kan gå inn i det nye året uten flere barn med svovelstikker som blir borte i den mørke vinterkvelden.

«Det var så fryktelig kaldt. Det snødde, og det begynte å bli mørk kveld. Det var den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I kulden og mørket gikk det en liten, fattig pike på gaten.»

Slik begynner historien om piken med svovelstikkene. Kanskje er den ikke så ulik historien til 16 år gamle Agathe, som kom alene til Norge for å søke asyl, men som forsvant på en busstur lille nyttårsaften, mens staten Norge egentlig skulle ta vare på henne.

Akkurat som fortellingen om jenta som fryser i hjel mens hun drømmer om et bedre liv, er ikke historiene om forsvinninger noe nytt.

NRK har i over ti år skrevet om asylbarn som forsvinner fra asylmottak og fosterhjem. Dette er piken med svovelstikkene i 2022:

1000 barn som har søkt asyl uten voksne, såkalte enslige mindreårige asylsøkere, har forsvunnet de siste 21 årene. 432 har forsvunnet bare de siste åtte årene, selv om Stortinget i 2015 sa at asylbarn skal letes etter på lik linje med alle andre.

Vi kan ikke godta at hundrevis av asylbarn forsvinner uten at noen vet hvor de er.

Jeg er rystet, som mamma og politiker, når jeg leser om disse barna. Der er navnløse, ansiktsløse, usynlige. Akkurat som piken i H.C. Andersens klassiske julefortelling. Det er en skandale.

Hvor mange svovelstikker med håp prøvde disse barna å tenne? Hvor mange brant ut?

Hva skjedde med disse sårbare barna? Hvor mange ble ofre for rusmiljøer, menneskehandel eller prostitusjon? Hvor mange hadde sine siste timer ved en kald murvegg med kun et lite lys å varme seg på?

Piken med svovelstikkene tør ikke dra hjem i frykt for å bli slått av faren, og hun blir heller igjen ute i kulda. For mange asylbarn er risikoen for å bli sendt tilbake til krig, forfølgelser eller fattigdom, grunn nok til å ta sine sjanser med å prøve å klare seg på egen hånd.

Halvparten av barna som bare fikk tidsbegrenset opphold, og risikerte å bli kastet ut av landet når de fylte 18, forsvant fra norske mottak mellom 2009 og 2015.

Jeg er rystet, som mamma og politiker, når jeg leser om disse barna.

Norsk innvandringspolitikk har hatt som mål å gjøre det mindre fristende å komme til Norge, også for barn. Jeg tar meg i å lure på om ikke Norge fremstår som de ugjennomtrengelige murhusene piken gløtter inn gjennom vinduet på, hvor varmen, maten og omsorgen er forbeholdt de på innsiden.

Det er kanskje særlig sant for asylbarna mellom 15 og 18 år. De har Utlendingsdirektoratet ansvar for, mens de yngre barna får omsorg av barnevernet.

Diskrimineringen av barn mellom 15 og 18 år er et kunstig skille uten objektive vurderinger. Norsk institutt for menneskerettigheter mener denne diskrimineringen er brudd med Barnekonvensjonen. Barnevernet burde ha ansvar for alle barn som trenger det.

1000 barn som har søkt asyl uten voksne, har forsvunnet de siste 21 årene.

Det er ikke bare asylbarna som er glemt. Høye priser og dyr strøm har gjort det vanskeligere for mange å være barn det siste året. Jeg er dypt bekymret for alle de som nå vokser opp i stadig trangere kår.

En god barndom varer hele livet. Derfor er det avgjørende at vi hjelper disse barna ut av fattigdommen. Vi kan ikke akseptere at barn vokser opp i fattigdom og må stå i matkø, fordi regjeringens politikk ikke gir nok til de som har minst.

Nå er det bare noen uker igjen før det gamle året er omme. Alle barn er barn. Vi kan ikke godta at hundrevis av asylbarn forsvinner uten at noen vet hvor de er.

Regjeringen må umiddelbart starte en gransking av forsvinningene, og sikre asylbarna langt bedre omsorg ved å sørge for at alle asylbarn som kommer til Norge uten voksne, kommer inn under barnevernet. Det må bli slutt på midlertidige opphold for de mellom 16 og 18 år.

Jeg håper vi kan gå inn i det nye året uten flere barn med svovelstikker som blir borte i den mørke vinterkvelden.

Teksten ble først publisert på NRK Ytring.