Amerikanske tilstander

I USA avgjøres stadig mer av samfunnsutviklingen i domstolene. De siste årene har vi sett flere slike eksempler her i Norge. Det er dårlig nytt for folkestyret.

«Med lov skal landet bygges», het det i Frostatingsloven som ble skrevet for over tusen år siden. Vårt politiske system bygger på at folket velger sine representanter til å beslutte lover og regler for å løse store utfordringer i samfunnet, og at det også er folket som til syvende og sist beslutter om politikerne blir gjenvalgt eller avsatt av folket i valg.

I store og viktige saker har vi politikere som driver med en form for maskeradeball.

Sånn er det i hvert fall i teorien. Det er jo slett ikke alltid folkets representanter evner å ta tak i utfordringene. Det kanskje grelleste eksemplet på dette er amerikansk politikk, hvor demokratene og republikanerne i Kongressen knapt er i stand til å finne sammen om noe som helst.

Men når de folkevalgte ikke evner å ta beslutninger, betyr ikke det nødvendigvis fravær av beslutninger. Konsekvensen kan heller være at beslutningene flyttes til et annet sted. I USA har flere statsvitere pekt på en økende rettsliggjøring av samfunnet. I stedet for at politiske spørsmål som abort, rettigheter for homofile, våpenregulering og klimapolitikk avgjøres av de folkevalgte i Kongressen, avgjøres de stadig oftere i Høyesterett.

Isolert sett kan man hevde at det tross alt er bra at domstolene griper inn for å beskytte grunnleggende rettigheter når politikerne er handlingslammet. Men det er dårlig nytt for folkestyret når det som i bunn og grunn er politiske beslutninger, blir «outsourcet» til domstolene.

I Norge har vi heldigvis hatt en langt mer samarbeidsorientert politisk kultur enn i dagens USA. Vi har bred politisk representasjon i Stortinget, og vi har en stolt og sterk forvaltning hvor verdier som kunnskap og faglighet står sterkt. Likevel ser vi tegn til en bekymringsfull utvikling også i vårt eget land, hvor fravær av handling fra politikerne fører til at flere grunnleggende politiske beslutninger blir tatt av domstolene. Ta tre ferske eksempler:

1. Før jul slo Høyesterett fast at utbyggingstillatelsen for Norges største vindkraftanlegg på Fosen var ugyldig, fordi den bryter med urfolks rettigheter. Mens reindriftsutøverne på Fosen talte for døve ører til forvaltning og politiske myndigheter som godkjente utbyggingen, fikk de altså medhold i landets høyeste domstol. Den oppsiktsvekkende dommen har på kort tid blitt en milepæl for den norske statens forhold til urfolk og har allerede skapt store bølger i forvaltningen.

2. Før sommeren i fjor stemte Stortinget ned forslaget til ny rusreform. Forslaget la opp til å avkriminalisere besittelse og bruk av mindre brukerdoser med narkotika. I stedet for å møte personer med rusproblemer med straff, skulle storsamfunnet møte dem med hjelp. Til tross for at forslaget var tungt faglig fundert, stemte flertallet på Stortinget det dessverre ned. Men også her har Høyesterett grepet inn. Rett før påske slo våre øverste dommere fast at bruk og besittelse av små doser med narkotika ikke skal møtes med straff.

3. Forbrenning av norsk olje og gass rundt omkring i verden fører til ti ganger større klimagassutslipp enn våre nasjonale utslipp. Disse gjør Norge til en av de største bidragsyterne til klimakrisa. Norske politikere har i en årrekke kategorisk avvist at Norge trenger å bry seg om dette. Men igjen har Høyesterett grepet inn, og slått fast at staten har plikt til å vurdere disse utslippene når selskapene søker om tillatelse til utbygging av oljefelt. Rett før påske uttalte Stortingets eget ekspertorgan, som skal påse at norske borgeres menneskerettigheter blir fulgt, at det er nærliggende at «plikten til å nekte PUD av hensyn til klima og miljø har inntrådt» allerede, fordi oppdatert vitenskapelig kunnskap tilsier at ny oljeleting og nye oljefelt ikke er forenlig med 1,5-gradersmålet.

Vi som er tilhengere av rusreform, ivaretakelse av urfolks menneskerettigheter, eller som lenge har ment at det er uansvarlig å åpne stadig nye olje- og gassfelt midt i en klimakrise som er i ferd med å gjøre store områder på jorda ubeboelige, kan naturligvis juble over at Høyesterett setter foten ned, og presser politikerne på plass. Men for folkestyret er dette en dårlig løsning, og noe som peker på et større og underliggende demokratisk problem.

I store og viktige saker har vi politikere som driver med en form for maskeradeball. De anerkjenner utfordringene, nikker til kunnskapsgrunnlaget, og skaper inntrykk av at problemene blir håndtert, mens realiteten gjerne er diametralt motsatt. Få steder er dette tydeligere enn i klima- og naturpolitikken, hvor politikere har sagt at klimagassutslipp skal kuttes og at natur er viktig på inn- og utpust i flere tiår, mens CO2-utslippene har gått ned med pinlige fire prosent på 30 år, verdens dyrebestander er redusert med 68 prosent de siste 50 år, samtidig som hele 36 nye utbyggingsplaner for oljefelt på norsk sokkel er forventet bare i løpet av dette året.

Når politikerne gjør retten til et sunt miljø til en menneskerettighet, men ikke følger opp, så har domstolene en viktig rolle i å holde politikerne til ansvar. Men det beste hadde vært om politikere som står til ansvar for folket, tok ansvaret selv. Eventuelt at de var ærlige med folk om at de ikke var villige til å gjøre det som trengs, sånn at folk kunne velge om de var enige eller ikke ved neste valg. Det vil bygge tillit til vårt politiske system, men ikke minst bidra til at vi som samfunn tar kloke beslutninger og løser utfordringene i vår tid.

Innlegget ble først publisert i Dagsavisen.